Lommemannen identifisert?

Av Bernhard A. Steen - 14.jan.2008 @ 08:42 - Kommentér

I skrivende øyeblikk er det ingen medier som har offentliggjort Lommemannens navn. Det er, naturligvis, bare et tidsspørsmål før dette skjer, men det er uansett prisverdig at de fleste aviser, tv- og radiokanaler vanligvis er avventende med å gå ut med navn til mistenkte personer. Likevel er realiteten at dagens teknologi gjør at navn blir spredd langt raskere enn hva som var tilfellet i riktig gamle dager, før Facebook, Youtube, blogging og nyhetsgrupper var vanlig. Den gangen var det bare noen få innvidde journalister --  og alle som var såpass "heldige" at de satt på nabobordene til disse ofte nokså høyrøstede journalistene en sen kveld -- som visste nøyaktig hvem som var mistenkt for hva,  i hvert fall dersom man så bort fra nysgjerrige naboer og politiet.

Når det gjelder Lommemannen, mener politiet at de vet med 100 prosent sikkerhet at de nå har tatt den rette personen. Når man på flere steder har funnet DNA-spor som matcher vedkommende,  og samtidig har funnet bukser uten for i lommene hjemme hos ham, kan man vel trygt si at han ikke lenger har noen god sak. Men i enhver rettsstat er folk uskyldige til det motsatte er bevist, og som en følge av dette har heldigvis de norske mediene en tradisjon hvor det skal svært gode grunner til for å offentliggjøre navn og bilder av en mistenkt.

Problemet er imidlertid at det nå finnes såpass mange åpne kilder på nettet, at det skal svært lite til før hvem som helst enkelt kan identifiseres. I dette tilfellet dreier det seg om en person med god personlig økonomi som har vært profilert for sin hobby. Når det så vises bilder av vedkommende i en relativt sjelden bil, riktignok med ansiktet sladdet, skal det bare et kjapt nettsøk til for å finne ham. Når naboer står frem og forteller hvor hyggelig han er, kan man umiddelbart søke disse frem i åpne kilder, se hvor de bor og bruke for eksempel flyfoto eller Google Earth til å se om noen av nabohusene ligner på det som er avbildet på VG Nett. Man vet hvor gammel han er og at han har god personlig økonomi og dermed er det en svært enkel sak å bruke skattesøket på en eller annen nettpublikasjon for å identifisere ham. Avisene har opplyst at broren er en kjent polititjenestemann, hvilket ytterligere øker sjansene for å "kvalitetssikre" funnet.

Et kjapt veddemål denne helgen, viste at det tok under tre minutter fra folk startet til de hadde funnet navnet til den Lommemann-mistenkte på nettet. 

Realiteten er altså at den allerede nevnte prisverdige ikke-identifiseringen av Lommemannen er strukket så langt som overhodet mulig. I en evig jakt på vinklinger for å fylle 10-15 tabloidsider med bilder og tekst, er det ikke til å unngå at svært mange "spor" etter Lommemannen legges ut. Alle nysgjerrige, nettbrukende nordmenn har allerede fått mer enn nok hint til at de kan finne både navn, adresse, inntekt og skatt og bilder av vedkommende. Da er det vel egentlig bare et definisjonsspørsmål om han er identifisert av pressen eller ikke?

Denne saken er såpass spesiell og alvorlig at en offentliggjøring av navnet nok er helt uunngåelig. Men den viser veldig godt at pressen kanskje må bli enda mer forsiktig i sin offentliggjøring av opplysninger rundt mistenkte i ulike straffesaker. Når hvem som helst kan søke gjennom nettaviser, arkiver, telefonkataloger og skattelister skal det så utrolig lite til for å finne både navn, adresser og bilder til folk. Men realiteten er nok at pressen, i en stadig hardere kamp om nyheter, kommer til å slåss enda mer om å finne flest mulig "artige vinkler" på slike saker, vinklinger som gjør at mistenkte i større saker alltid vil bli identifisert.

(Jeg vet at denne lille  bloggen som jo til og med inneholder en slags "identifiseringsoppskrift" ikke akkurat hjelper Lommemannen, men ettersom navnet allerede finnes tilgjengelig overalt på nettet, håper jeg ikke altfor stor skade er skjedd. Prinsippet -- at pressen nå bør være enda mer forsiktig med å gå ut med opplysninger om mistenkte i ulike saker -- kan nemlig ikke nevnes for ofte.)


Er Fast egentlig billig?

Av Bernhard A. Steen - 08.jan.2008 @ 13:28 - Kommentér

For Robert Keith og Thomas Fussel er nok salget av Fast til Microsoft en grei avskjed med selskapet. Naturligvis ville disse foretaksomme herrene svært gjerne hatt langt høyere pris, men når alternativet deres faktisk var å bli kuppet på generalforsamling og i styret, hadde de ingen problemer med å si takk for seg på denne måten.

Selv om Keith og Fussel sitter igjen med en pen slump penger er realiteten uansett at Fast har hatt en relativt trist utvikling de siste årene. I det dette skrives, omsettes aksjen for 18,70, mens tilbudet altså er på kr. 19 pr. aksje. For under ett år siden var den også oppe i nitten kroner. For drøye to år siden, da John M. Lervik ga et større intervju til Nettavisen, var den på nesten 24,40. I dette intervjuet (som kan leses på http://pub.tv2.no/nettavisen/okonomi/article511708.ece) hadde forøvrig Lervik et mål for 2010 på 500 millioner dollar i omsetning og 20 prosent margin, noe som med datidens PE ville priset det hele til mellom tre og fire milliarder dollar -- eller mellom 70 og 100 kroner pr. aksje.

Så til tross for en pris som Robert Keith selv sier er "grei", så nok det hele svært mye lysere ut for ikke så veldig lenge siden.

God match
Uansett, Fast og Microsoft er en god match. Ikke først og fremst -- som enkelte ser ut til å tro -- fordi Microsoft nå skal knuse Google i internettsøkemarkedet. Men Fast har en teknologi som en rekke av verdens største firma allerede har vist at de trenger ved å være kunder hos selskapet, en teknologi som passer meget godt sammen med Microsofts filosofi. Bill Gates (som forøvrig forlater Microsoft i juli), har ved flere anledninger snakket om noe han har kalt "information underload". Han uttalte at "We're flooded with information, but that doesn't mean we have tools that let us use the information effectively", og påsto at det finnes estimater på at "informasjonsarbeidere" bruker hele 30 prosent av tiden sin til å lete etter informasjon. Bill Gates mente, i noe som låt som en syttendemai-tale og som faktisk ble holdt på selveste 17. mai 2006, at Microsoft skulle bli et selskap som til de grader bidro til å fjerne det informasjonskaoset som faktisk svært mange (jeg vil påstå de aller fleste) bedrifter sliter med.

Og Fast passer perfekt inn i Microsofts satsing mot større virksomheter.

Fast har, etter at de solgte nettsøkemotoren AllTheWeb i 2003 (som på sin side var en god showcase for at selskapet var dyktige på teknologi) vist at de klarer å tilgjengeliggjøre informasjon bedre enn svært mange andre.

Med utgangspunkt i et meget godt teknologimiljø i Trondheim, en aggresiv og god ledelse og et produkt som virkelig fyller et behov i et utrolig komplekst IT-marked, har de lyktes å få en ganske så imponerende kundeliste. Både IBM, GE og en rekke andre av verdens største selskaper bruker i dag Fast. Her i Norge finnes det en rekke store firma som allerede benytter Fast' teknologi, og selskapets satsing på medier er allerede belønnet med at en flere av de største medieaktørene nå har funnet at denne teknologien er noe av det bedre som finnes. (Fast-kompetanse er faktisk svært ettertraktet i dagens jobbmarked.)


Lenge ettertraktet
Fast har lenge vært ettertraktet, både Oracle og Microsoft begynte å beile for mange år siden. Men prisen eierne, med Keith og Fussel i spissen, ville diskutere, var langt høyere enn hva noen ville betale. Sannsynligvis er Microsoft faktisk svært fornøyde med summen de i dag betaler for selskapet. De betaler altså under 20 kroner aksjen for et selskap som er langt mer modent og som har mye bedre produkter enn for to år siden, da prisforlangende sannsynligvis var over 30 kroner aksjen. Nå får de eierskap til en meget god teknologi som allerede finnes hos en rekke av de største kundene til selskapet. Og Fast får en eier som både er meget langsiktig og som samtidig har vist at de er villig til å ta vare på eksisterende utviklingsmiljøer. 

Et lite spenningsmoment i så måte, er jo at Fast er et meget, meget tung Java-orientert selskap. Blant mange av de ansatte er nok Microsoft et av de styggeste banneordene som finnes, nå må de venne seg til å se banneordet på sine egne lønnsslipper....

(Bare for å understreke det selvfølgelige, et selskap er ikke verdt mer enn hva markedet er villig til å betale for det, i så måte er Microsofts oppkjøpspremie på 42 prosent akkurat passe "generøs". At de får selskapet for denne prisen, etter at rundt 40 prosent av aksjonærne har sagt ja, er det neppe særlig tvil om. Men min påstand er likevel at Steve Ballmer & co. er svært fornøyde med det de får for pengene. )


januar 2008
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7
8
9 10 11 12 13
14
15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             
hits