Spark redaktørene!

Av Bernhard A. Steen - 01.sep.2008 @ 13:53 - Kommentér
La oss - mot all fornuft - følge enkelte sportskommentatorers logikk, og gjøre en «dyp» analyse av mediemarkedet. Med de resultater en rekke av Norges største aviser viser for tiden - spesielt på opplagssiden, men også når det gjelder stillings og boligannonser, er det ingen tvil: redaktørene, og mange med dem, må sparkes. Ut med Aasheim, Olufsen, Matre, Hålien, ja til og med Amund Djuve!


Det er like greit å innrømme det først som sist, jeg er bergenser, og opplevde følgelig i 2007 noe som jeg aldri virkelig trodde kunne skje:

Brann tok seriegull!!!  

Etter noen fantastiske år med bronse, cup-gull, sølv og generelt deilige resultater for oss ikke-særlig-bortskjemte bergensere, klarte altså Thorstein Helstad, Martin Andresen og de andre gutta til Mons Ivar Mjelde endelig det vi bergensere har drømt om siden 1963. Ikke bare det, takket være at serien neste år utvides, og bare ett lag rykker direkte ned i år, tyder alt på at man ikke skal gjenta bragden fra 1964, og rykke ned bare 12 måneder etter at seriegullet er sikret.

Men det har (som ventet, egentlig) altså ikke gått særlig bra for Brann i år. For én uke siden ble laget regelrett knust mot Marseille, og nå taper de også det meste som kan tapes av seriekamper. Laget har solgt to av fjorårets viktigste spillere, toppskårer Helstad og kaptein Andresen (som jo heller ikke har det helt lett som spillende trener i Vålerenga) - og flere andre sentrale spillere - og har mildt sagt ikke helt klart å erstatte dem. Og som vanlig når ting ikke går på skinner, har Brann-ledelsen innsett at det bare er én ting å gjøre: Sparke noe. Siden de (foreløpig) har forstått at det nok er ganske så dumt å sparke treneren, var det assistenttreneren som fikk fyken for noen uker siden. Naturligvis?

Brann fortsetter å tape, og nå er den (nesten) årlige høstjakten kommet i gang i bergenspressen. Treneren må få sparken!!!  I spissen for flere sportskribenter som mener dette, finner vi Tommy Duesund  (med støtte på lederplass fra Olav Terje Bergo) i Bergensavisen og Tore Strand i Bergens Tidende. Mange Brann-tilhengere er naturligvis opprørt over dette, og har protestert ivrig mot at trenerne i Brann alltid må sparkes når de får litt motgang.

Bergens Tidenes (utmerkede) leserombud synes at oppslaget i avisen angående Mjelde var i verste laget, og konkluderer: «Hvis BT skal beholde troverdighet som saklig nyhetsformidler, så tåler ikke avisen mange slike førstesider.?


Finn en skyldig!!!!!!!

For å følge sportskribentenes tankegang: Dersom noe ikke går så bra de hadde håpet, er det alltid viktig å finne en skyldig som kan sparkes.  Dette gjør at toppfotballtrener er ett av de mest usikre karrierevalg man kan ta, og at enkelte trenere faktisk har fått betydelig mer i etterlønn enn vanlig lønn de siste årene. Og jeg tar meg i å lure på om ikke holdningen til sportskommentatorene bør kopieres ut i medienorge, og gjerne resten av landet for den saks skyld.

Når for eksempel norske aviser opplever nedgang i løssalget over tid, er det ikke tvil, noen må sparkes! Man kan gjøre som Brann, sparke en nede i redaksjonen i stedet for øverste sjef, for eksempel bør desksjefen i BT gå av dersom opplaget faller, ikke ansvarlig redaktør Einar Hålien.

Min tidligere styreleder, Aftenposten-sjef Kristin Skogen Lund, bør raskest mulig sparke Hans Erik Matre som ansvarlig redaktør, for opplaget faller jo. Torry Pedersen bør forte seg å sparke VG-redaktør Bernt Olufsen, og etter at Dagbladet-trykkeriet sviktet på lørdag, slik at både Dagens Næringsliv og Dagbladet fikk distribusjonsproblemer, er det ikke tvil om at Amund Djuve og Anne Aasheim må ta seg en lengre pause fra redaktørgjerningen. (Glem at DN under Djuve har hatt nesten latterlig god utvikling, det var elendig på lørdag...)

Det har virkelig ingenting å si hva som skjer rundt redaktørene, alt er deres feil. Om de har laget langsiktige planer som gjør at avisene deres over tid kommer til å bli bedre og til og med kanskje stoppe opplagsnedgangen, er HELT uinteressant, disse planene kjenner jo man ikke til utenfor avisene (akkurat som at trenerne forhåpentligvis har lagt langsiktige planer sammen med styrene sine, planer journalistene ikke nødvendigvis har fullt innsyn i).

Vi som skjønner litt, vet at gode forklaringer bare er dårlige unnskyldninger.

Langsiktige planer er uinteressante, det er lenge siden Eggen styrte Rosenborg mot altfor mange seriegull, eller for den saks skyld siden Egil Sundar styrte Aftenposten mot nesten 200.000 i opplag. La kortsiktige problemer styre alt, spark dem som gjør at opplaget får en dipp noen uker, for eksempel om sommeren, og vær konsekvent.

Hvorfor har for eksempel Bergens Tidende bare hatt tre redaktører siden Einar Eriksen nådde topp-opplaget på 100.164 lesere i 1988, opplaget har falt nesten hvert år siden? Brann har hatt syv trenere i samme perioden.

Enda verre, hvorfor har BA bare hatt én redaktør i alle disse årene - selv om avisen har doblet opplaget under ham, har det falt de siste to årene!!!! Når nå Olav Terje Bergo etter 25 år går av, er det vel kanskje fordi sportsleder Tommy Duesund har bedt ham om å bruke livet sitt i en annen by, i en annen nr. 2-avis? Sannsynligvis fikk Bergo beskjed om å gå allerede etter opplagsfallet i 2006, og har nå gitt opp...

Spark redaktørene, spark desksjefene, spark distribusjonssjefene, spark trykkerisjefene, noen må jo ha skylden for at opplaget faller. Spark oljefond-sjefen, spark eiendomsmeglerne, spark banksjefer, børsdirektører og egentlig alle andre dersom vi nå kommer inn i dårligere konjunkturer.

Gjør hva du vil, bare ikke spark journalistene. For da blir det jo bare bråk...


Lommemannen identifisert?

Av Bernhard A. Steen - 14.jan.2008 @ 08:42 - Kommentér

I skrivende øyeblikk er det ingen medier som har offentliggjort Lommemannens navn. Det er, naturligvis, bare et tidsspørsmål før dette skjer, men det er uansett prisverdig at de fleste aviser, tv- og radiokanaler vanligvis er avventende med å gå ut med navn til mistenkte personer. Likevel er realiteten at dagens teknologi gjør at navn blir spredd langt raskere enn hva som var tilfellet i riktig gamle dager, før Facebook, Youtube, blogging og nyhetsgrupper var vanlig. Den gangen var det bare noen få innvidde journalister --  og alle som var såpass "heldige" at de satt på nabobordene til disse ofte nokså høyrøstede journalistene en sen kveld -- som visste nøyaktig hvem som var mistenkt for hva,  i hvert fall dersom man så bort fra nysgjerrige naboer og politiet.

Når det gjelder Lommemannen, mener politiet at de vet med 100 prosent sikkerhet at de nå har tatt den rette personen. Når man på flere steder har funnet DNA-spor som matcher vedkommende,  og samtidig har funnet bukser uten for i lommene hjemme hos ham, kan man vel trygt si at han ikke lenger har noen god sak. Men i enhver rettsstat er folk uskyldige til det motsatte er bevist, og som en følge av dette har heldigvis de norske mediene en tradisjon hvor det skal svært gode grunner til for å offentliggjøre navn og bilder av en mistenkt.

Problemet er imidlertid at det nå finnes såpass mange åpne kilder på nettet, at det skal svært lite til før hvem som helst enkelt kan identifiseres. I dette tilfellet dreier det seg om en person med god personlig økonomi som har vært profilert for sin hobby. Når det så vises bilder av vedkommende i en relativt sjelden bil, riktignok med ansiktet sladdet, skal det bare et kjapt nettsøk til for å finne ham. Når naboer står frem og forteller hvor hyggelig han er, kan man umiddelbart søke disse frem i åpne kilder, se hvor de bor og bruke for eksempel flyfoto eller Google Earth til å se om noen av nabohusene ligner på det som er avbildet på VG Nett. Man vet hvor gammel han er og at han har god personlig økonomi og dermed er det en svært enkel sak å bruke skattesøket på en eller annen nettpublikasjon for å identifisere ham. Avisene har opplyst at broren er en kjent polititjenestemann, hvilket ytterligere øker sjansene for å "kvalitetssikre" funnet.

Et kjapt veddemål denne helgen, viste at det tok under tre minutter fra folk startet til de hadde funnet navnet til den Lommemann-mistenkte på nettet. 

Realiteten er altså at den allerede nevnte prisverdige ikke-identifiseringen av Lommemannen er strukket så langt som overhodet mulig. I en evig jakt på vinklinger for å fylle 10-15 tabloidsider med bilder og tekst, er det ikke til å unngå at svært mange "spor" etter Lommemannen legges ut. Alle nysgjerrige, nettbrukende nordmenn har allerede fått mer enn nok hint til at de kan finne både navn, adresse, inntekt og skatt og bilder av vedkommende. Da er det vel egentlig bare et definisjonsspørsmål om han er identifisert av pressen eller ikke?

Denne saken er såpass spesiell og alvorlig at en offentliggjøring av navnet nok er helt uunngåelig. Men den viser veldig godt at pressen kanskje må bli enda mer forsiktig i sin offentliggjøring av opplysninger rundt mistenkte i ulike straffesaker. Når hvem som helst kan søke gjennom nettaviser, arkiver, telefonkataloger og skattelister skal det så utrolig lite til for å finne både navn, adresser og bilder til folk. Men realiteten er nok at pressen, i en stadig hardere kamp om nyheter, kommer til å slåss enda mer om å finne flest mulig "artige vinkler" på slike saker, vinklinger som gjør at mistenkte i større saker alltid vil bli identifisert.

(Jeg vet at denne lille  bloggen som jo til og med inneholder en slags "identifiseringsoppskrift" ikke akkurat hjelper Lommemannen, men ettersom navnet allerede finnes tilgjengelig overalt på nettet, håper jeg ikke altfor stor skade er skjedd. Prinsippet -- at pressen nå bør være enda mer forsiktig med å gå ut med opplysninger om mistenkte i ulike saker -- kan nemlig ikke nevnes for ofte.)


Er Fast egentlig billig?

Av Bernhard A. Steen - 08.jan.2008 @ 13:28 - Kommentér

For Robert Keith og Thomas Fussel er nok salget av Fast til Microsoft en grei avskjed med selskapet. Naturligvis ville disse foretaksomme herrene svært gjerne hatt langt høyere pris, men når alternativet deres faktisk var å bli kuppet på generalforsamling og i styret, hadde de ingen problemer med å si takk for seg på denne måten.

Selv om Keith og Fussel sitter igjen med en pen slump penger er realiteten uansett at Fast har hatt en relativt trist utvikling de siste årene. I det dette skrives, omsettes aksjen for 18,70, mens tilbudet altså er på kr. 19 pr. aksje. For under ett år siden var den også oppe i nitten kroner. For drøye to år siden, da John M. Lervik ga et større intervju til Nettavisen, var den på nesten 24,40. I dette intervjuet (som kan leses på http://pub.tv2.no/nettavisen/okonomi/article511708.ece) hadde forøvrig Lervik et mål for 2010 på 500 millioner dollar i omsetning og 20 prosent margin, noe som med datidens PE ville priset det hele til mellom tre og fire milliarder dollar -- eller mellom 70 og 100 kroner pr. aksje.

Så til tross for en pris som Robert Keith selv sier er "grei", så nok det hele svært mye lysere ut for ikke så veldig lenge siden.

God match
Uansett, Fast og Microsoft er en god match. Ikke først og fremst -- som enkelte ser ut til å tro -- fordi Microsoft nå skal knuse Google i internettsøkemarkedet. Men Fast har en teknologi som en rekke av verdens største firma allerede har vist at de trenger ved å være kunder hos selskapet, en teknologi som passer meget godt sammen med Microsofts filosofi. Bill Gates (som forøvrig forlater Microsoft i juli), har ved flere anledninger snakket om noe han har kalt "information underload". Han uttalte at "We're flooded with information, but that doesn't mean we have tools that let us use the information effectively", og påsto at det finnes estimater på at "informasjonsarbeidere" bruker hele 30 prosent av tiden sin til å lete etter informasjon. Bill Gates mente, i noe som låt som en syttendemai-tale og som faktisk ble holdt på selveste 17. mai 2006, at Microsoft skulle bli et selskap som til de grader bidro til å fjerne det informasjonskaoset som faktisk svært mange (jeg vil påstå de aller fleste) bedrifter sliter med.

Og Fast passer perfekt inn i Microsofts satsing mot større virksomheter.

Fast har, etter at de solgte nettsøkemotoren AllTheWeb i 2003 (som på sin side var en god showcase for at selskapet var dyktige på teknologi) vist at de klarer å tilgjengeliggjøre informasjon bedre enn svært mange andre.

Med utgangspunkt i et meget godt teknologimiljø i Trondheim, en aggresiv og god ledelse og et produkt som virkelig fyller et behov i et utrolig komplekst IT-marked, har de lyktes å få en ganske så imponerende kundeliste. Både IBM, GE og en rekke andre av verdens største selskaper bruker i dag Fast. Her i Norge finnes det en rekke store firma som allerede benytter Fast' teknologi, og selskapets satsing på medier er allerede belønnet med at en flere av de største medieaktørene nå har funnet at denne teknologien er noe av det bedre som finnes. (Fast-kompetanse er faktisk svært ettertraktet i dagens jobbmarked.)


Lenge ettertraktet
Fast har lenge vært ettertraktet, både Oracle og Microsoft begynte å beile for mange år siden. Men prisen eierne, med Keith og Fussel i spissen, ville diskutere, var langt høyere enn hva noen ville betale. Sannsynligvis er Microsoft faktisk svært fornøyde med summen de i dag betaler for selskapet. De betaler altså under 20 kroner aksjen for et selskap som er langt mer modent og som har mye bedre produkter enn for to år siden, da prisforlangende sannsynligvis var over 30 kroner aksjen. Nå får de eierskap til en meget god teknologi som allerede finnes hos en rekke av de største kundene til selskapet. Og Fast får en eier som både er meget langsiktig og som samtidig har vist at de er villig til å ta vare på eksisterende utviklingsmiljøer. 

Et lite spenningsmoment i så måte, er jo at Fast er et meget, meget tung Java-orientert selskap. Blant mange av de ansatte er nok Microsoft et av de styggeste banneordene som finnes, nå må de venne seg til å se banneordet på sine egne lønnsslipper....

(Bare for å understreke det selvfølgelige, et selskap er ikke verdt mer enn hva markedet er villig til å betale for det, i så måte er Microsofts oppkjøpspremie på 42 prosent akkurat passe "generøs". At de får selskapet for denne prisen, etter at rundt 40 prosent av aksjonærne har sagt ja, er det neppe særlig tvil om. Men min påstand er likevel at Steve Ballmer & co. er svært fornøyde med det de får for pengene. )


Avsløring: Terra-sakens (store) vinnere

Av Bernhard A. Steen - 03.des.2007 @ 10:34 - Kommentér

De aller fleste som har vært involvert i Terra-skandalen, er tapere. Men allerede i dag, mens alle involverte er opptatt med å kaste mest mulig skyld på hverandre, er det enkelt å plukke ut to klare vinnerne i en ellers helt håpløs case.

Først av alt, selvfølgelig kommer Terra til å skifte navn i etterkant av denne skandalen. Det er ikke lenger noen som prater om "Terra Securities-skandalen", det er kun navnet på moderselskapet som går igjen i "Terra-skandalen". Etter å ha brukt ti år på å bygge opp en solid merkevare (blant annet gjennom den - med dagens kunnskap - nokså fornøyelige "vi arbeider for Matilda-reklamen"), er det bare å sette i gang en solid og kostbar aksjon for å omdøpe hele finanskonsernet.

(Man kan imidlertid trygt innrømme at Terra endelig har lyktes med å bli en av Norges mest kjente merkevarer, om enn ikke på den måten ledelsen egentlig hadde ønsket.)

Og vinneren er?
Den største vinneren i Terra-skandalen er uansett den norske presse!

Etter å ha pratet med flere tidligere redaktørkolleger de siste dagene, er nemlig én ting sikkert; alle tror at det kommer til å bli morsomt å være både journalist, redaktør og leser i tiden som kommer. Denne saken har nemlig mer enn nok "krutt" til å more leserne i lang tid fremover. Spesielt underholdende blir det om kommunene virkelig gjør alvor av å saksøke alle de har snakket om å saksøke. På sin vei gjennom de ulike rettsinstansene kommer nok både ordførere og rådmenn om mulig til å fremstå som enda dummere enn hva vi har sett pr. i dag. Riktignok vil de helt sikkert klare å vise at Terra Securities ikke har oppført seg særlig pent, men tar jeg ikke mye feil (det gjør jeg riktignok innimellom) bør de vurdere sitt eget omdømme kraftig før de virkelig saksøker noen...

For oss som er interesserte i hvilke lavmål man kan havne på, er det for eksempel interessant å se dagens uttalelser fra ordfører Almås i Hattfjelldal. Han mener nemlig at Terra-kommunene (enda et nytt Terra-merkenavn som kommer til å eksistere lenge etter at konsernet er omdøpt) har fått styrket sin sak. Advokaten til meklerne som (sannsynligvis) lurte kommunene, Bjørn Storedrange, har uttalt at "ledelsen i Terra visste om risikoen knyttet til obligasjonene som ble solgt". Almås "tror ikke Storedrange sier dette uten å ha dokumentasjon på det, så dette blir veldig interessant å forfølge videre".

Almås har tidligere vist sin rørende tiltro til "finansrådgivere". Nå viser han altså, til tross for alle erfaringer, at tillitten til Oslo-baserte advokater som helt klart representerer motparten er minst like stor. Joda, dette kan bli moro.

På andre plass?
Storedrange representerer for øvrig den andre nokså klare vinneren i Terra-skandalen, nemlig den norske advokatstanden, og især de store advokatfirmaene. Her er allerede mange i gang med å skrive formidable regninger, og håpet er nok at Terra-kommunene skal høre på deres råd og kjøre saken i en lang og omfattende prosess gjennom rettssystemet. Dermed er jo man sikret gode inntekter i mange år fremover?

En titt på Terra.no kan for øvrig "avsløre" konsernets Visjon (Terra skal bli Nordens mest fremtidsrettede finanshus); Misjon (Terra skal berike alle (kunder, ansatte og eiere) ved å utvikle og tilby problemfrie og lønnsomme finansløsninger) og Verdier (Terras kjerneverdier er offensiv, langsiktig, enkel og tilgjengelig. Essensen av Terras kjerneverdier kaller vi pionérånd. Med pionérånd mener vi egenskaper som skal til for å erobre nytt terreng, bryte grenser, gå opp i tet).

Grunnen til at ordet avsløre er satt i hermetegn i foregående avsnitt, med sine altfor mange parenteser, er for øvrig at denne avsløringen ikke kan sies å være bygget på særlig tung research. Likevel vil jeg nok hevde at dette er en avsløring helt på høyde med noe av det vi ellers ser i dagens pressenorge? Det er bra nok for meg...


God sak mot Lotteritilsynet

Av Bernhard A. Steen - 18.okt.2007 @ 10:37 - Kommentér

Kan en offentlig oppnevnt nemnd bestemme hva som skal omtales redaksjonelt i norske medier? Det er spørsmålet man må stille seg etter at Lotterinemden nå har bestemt seg for at Startsiden.no ikke kan lenke til utenlandske spillnettsteder.

Startsiden er en av tidenes største nettsuksesser i Norge. Takket være en genial grunnidé  --  en enkel og særdeles brukervennlig lenkeside -- som siden både er bygget kraftig ut og forbedret, er nå 2 millioner brukere innom siden i uken. Startsiden har lyktes både brukermessig og økonomisk, og selv om grunder Tom Ottmar i sin tid fikk -- etter manges vurdering  -- godt betalt, er nok realiteten i dag at selskapet er verdt over en milliard kroner.

En av grunnene til den første suksessen, var de redaksjonelle vurderinger Ottmar hele tiden stod for. Han gjorde en utmerket redaktørjobb, og valgte møysommelig ut innholdet som skulle bli presentert på forsiden. Dersom man ser på The Waybackmachine --  www.archive.org -- kan man hente frem ti år gamle Startsiden-forsider og se hvordan grunnkonseptet har blitt holdt i alle disse årene.

Det har aldri vært tvil om at lenkene er redaksjonelle. Mange nettaktører har ringt Startsiden-sjef Espen Udland og prøvd å smiske seg inn på forsiden, men verken penger eller bestikkelser har hjulpet noen til en plass foran 2 millioner ukentlige nettbrukere.  Svaret har alltid vært "beklager, lenkesamlingen er et resultat av redaksjonelle vurderinger".  Selvfølgelig har Startsiden også annonseplasser som kan kjøpes av hvem som helst --  etter hvert for en solid sum -- men dette har ikke påvirket de redaksjonelle vurderingene.

Så begynner altså Lotteritilsynet å titte på siden, og oppdager en forferdelig ting: at Startsiden lenker til utlandske spillnettsteder (noe de i sin "enfoldighet" har trodd var helt OK). Det har aldri vært ulovlig å skrive om at det finnes nettsteder som tjener penger på nordmenns spillelyst -- og som blant annet gir langt bedre utbetaling i forhold til innsatsen enn Norsk Tipping.  Men det er som kjent ulovlig å annonsere for spillnettsteder på norske tjenester (samtidig er det lovlig å annonsere på svært mange utenlandske nettsteder som også er brukt av mange nordmenn). Lotteritilsynets mening var at Startsiden drev ulovlig markedsføring av pengespill, og av selskaper som ikke har tillatelse til å drive i Norge. Espen Udland og co. prøvde å få Lotteritilsynet til å forstå at lenkene faktisk var resultat av redaksjonelle vurderinger, men dette gikk heller dårlig. Startsiden ble ilagt en tvangsmulkt på 5000 kroner  dagen (som de riktignok slapp unna i klageperioden) fordi lenkene ikke umiddelbart ble fjernet.  Redaktør Udland sørget for at det ble gjort visse -- fortsatt godt redaksjonelt begrunnede -- endringer på lenkesiden, og anket avgjørelsen. Denne uke kom så Lotterinemden svar på anken: "ABC Startsiden driver med ulovlig markedsføring og formidling av pokerspill på internett".  "Lotterinemden kan etter en gjennomgang av klagers nettsider før og etter endringene, ikke se at siden kan sies å ha fått et innhold som fyller kravene til en redaksjonell artikkel i denne sammenheng," står det i vedtaket fra nemnden, som dermed mener de har sitt på det tørre. Og informasjonssjef Rune Timberlid i Lotteritilsynet kan fortelle DN at "dette er et endelig vedtak og vi forventer at Startsiden respekterer denne avgjørelsen og fjerner lenkene til spillselskapene".  Mer rystende er Timberlids neste uttalelse: "dette er ikke journalistikk, dette er ren telefonkatalogjournalistikk som ikke tilfredsstiller de kravene man setter til journalistikken" (fortsatt ifølge DN).

Dersom VG hadde skrevet en artikkel om utenlandske spillnettsteder, ville det i og for seg vært leservennlig å skrive om nettadressene til de største utenlandske nettstedene. Forhåpentligvis ville ingen i Lotteritilsynet i dette tilfellet skrevet brev til VGs redaktør og bedt dem dementere innholde i artikkelen. Man ville heller ikke tvunget VG til å betale dagsbøter frem til avisene var fjernet fra alle norske hjem.

Men Lotteritilsynet og deres informasjonssjef har altså funnet ut at de har en posisjon som gjør at de uten videre, og fullstendig skråsikkert, kan uttale seg om hva som er journalistikk. De kan komme med nedsettende karakteristikker av en redaksjon som leverer et av de mest brukte medier i Norge, en suksess blant annet fordi folk stoler på den redaksjonelle integriteten. Og de kan egenhendig bestemme at denne redaksjonen ikke skal få lov til lage lenker til ting tilsynet ikke liker. (Redaktørforeningens Arne Jensen, som nok har langt, langt bedre kompetanse rundt hva som er redaksjonell virksomhet, har for øvrig skrevet et brev til Lotteritilsynet, hvor han støtter Startsiden.)

La oss si at Startsiden fjerner lenkene, og folk i stedet går inn på abc-søk og skriver "poker". Vil da Lotteritilsynet mene at alle svar på søket må fjernes? Gjelder dette også Sesam, Kvasir og Google? Eller betyr den "manglende redaksjonelle vurderingen" hos søkemotorene at man IKKE markedsfører ulovlige spilltjenester.

Lotteritilsynet har en i og for seg prisverdig oppgave, å sørge for at ikke noen driver ulovlig spill i Norge.  De har samtidig en umulig oppgave når de samtidig skal sørge for at internasjonale gamblingtjenester ikke markedsføres i Norge -- nettets karakter gjør at dette ikke er mulig. Men når de begynner pinlig innblanding i redaksjonell virksomhet, gjør de ikke jobben sin lenger.

Startsiden har, etter Lotterinemdens merkelige vedtak, og Timberlids enda merkeligere uttalelser, bare to alternativer, enten bøye seg for tøvet og fjerne lenkene, eller gå til sak mot Lotteritilsynet. Sistnevnte er prinsipielt eneste veien å gå, dermed blir Startsiden nok en av mange redaksjoner som må finne seg i å bruke rettsvesenet til å forsvare godt fundamenterte redaksjonelle vurderinger.  Heldigvis har Startsiden en særdeles god sak.


Kan en milliardbransje uten snøring overleve?

Av Bernhard A. Steen - 20.mar.2007 @ 00:51 - Kommentér
Dessverre er det helt riktig at musikkbransjen taper enorme summer på ulovlig nedlasting av musikk. Og det er heller ikke tvil om at mange PC-brukere sitter på store mengder musikk de ikke har betalt en rød øre for. Problemet er at musikkbransjen faktisk delvis kan takke seg selv for at folk ikke kjøper mer musikk på nettet. De har glemt noe av det mest elementære i handelsverden: Gi kundene det kundene vil ha. 

Dersom du bestemmer deg for å kjøpe musikk hos iTunes eller en av deres mange konkurrenter, må du forholde deg til en ting: Musikkbransjen mistenker deg for å være en kjeltring. Fordi den tillegger deg all verdens skumle hensikter, tilbyr den deg -- riktignok mot full betaling -- et mindreverdig produkt. Du kan kjøpe musikk fra iTunes, og spille den på din iPod. Eller du kan kjøpe musikk fra MSN Music, og spille den på en annen MP3-spiller. Men selv om du kan spille denne kjøpte musikken på PCen din, er det ikke sikkert at ungene dine kan spille den på sine PCer, eller på sine MP3-spillere. Kjøper noen en låt til mobiltelefonen, kan deg godt være den ikke lar seg spille på andre enheter. Og med jevne mellomrom hender det at musikk blir kjøpt, uten at den lar seg spille noen  steder. Å klage på dette, er en nesten umulig, brukerstøtte ofte umulig å få tak i.  

Et uløselig problem?
Problemet er den såkalte DRM -- Digital Rights Management -- som musikkbransjen forlanger skal legges på all musikk som spilles. Det er denne -- som allerede nevnt er laget fordi de viktigste bransjeaktørene mener at folk flest er kjeltringer, som ikke vil legge to pinner i kors for å bryte det som finnes av lover -- som lager alle problemene med musikk kjøpt på nettet. DRM er et håpløst konsept -- påstår jeg uten mer vitenskapelig grunnlag enn at jeg har pratet og mailet med svært mange store musikk-kjøpere -- og hovedgrunnen til at selv svært musikkinteresserte og kjøpesterke mennesker ikke gidder å kjøpe musikk på Internett.  

Det nest enkleste -- har både jeg og mine venner og bekjente for lengst oppdaget -- er å kjøpe en CD, lagre den til en harddisk og benytte musikken akkurat som det passer oss. For min egen del innebærer at jeg lagrer den på en harddisk i hjemmenettverket mitt, hvor både ungene og jeg har tilgang til denne harddisken. (Og før noen hysterisk begynner å skrike om piratkopiering, må jeg understreke at den eneste kopieringen som skjer ut fra denne harddisken, er backup...) Det innebærer at den enkelt kan brukes på det som måtte finnes av MP3-spillere eller mobiltelefoner her i huset.  

Grunnen til at det er så enkelt å kopiere CDer, er ikke at bransjen stoler mer på CD-kjøpere enn på online-kjøpere. Problemet er derimot at disse små diskene er fra en svunnet tid, hvor tanken på kvalitetskopiering ikke bekymret noen. Bransjen stolte nok ikke mer på oss da enn de gjør nå, men den så ikke noen grunn til å sikre musikken. Bakoverkompatibilitet -- at nye CDer skal spilles på gamle spillere -- gjør at det er problematisk å sikre musikken, men gudene skal vite at bransjen har prøvd på de mest håpløse måter. (Blant annet ved å installere spion-programmer på PCene til kjøperne.)
 
 Det aller enkleste -- som jeg som pappa fortvilet prøver å hindre skjer -- er at noen sitter seg ned og laster ned musikk gratis fra de utallige kildene for  dette på nettet. Det som her lastes ned, har ingen DRM, og kan enkelt brukes fritt på alt som måtte finnes av PCer og MP3-spillere. Denne "gratis-musikken" er altså akkurat det produktet jeg -- og mange med meg --  er villig til å betale godt for, men den får man altså bare tak i dersom man bestemmer seg for å være kjeltring. En samlet bransje straffer de ærlige musikk-kjøperne, i et fånyttes håp om å stoppe de uærlige. 

Steve Jobs' mislykkede forsøk
Apple-sjef Steve Jobs har blitt en meget viktig aktør i musikkmarkedet (og film- og tv-seriemarkedet). Takket være at Apple laget en god DRM-løsning, og klarte å overbevise bransjen om at denne var det de trengte, fikk selskapet raskt tilgang til store mengder innhold som konkurrentene bare kunne drømme om. Innholdet, kombinert med en nydelig spiller, har gitt Apple og Jobs en svært misunnelsesverdig posisjon. Likevel gikk altså Steve Jobs ut for noen uker siden og sa at hans største ønske er at man begynner å legge ut musikk uten DRM. Han har forstått at dette vil gjøre verden langt enklere for brukerne, og at de da sannsynligvis vil kjøpe mer musikk enn de gjør i dag. Han er blitt bedt om å gjøre Apples "beskyttelsesteknologi" tilgjengelig for konkurrenter, men mener at denne da med stor sannsynlighet vil lekke til folk uten spesielt edle hensikter, og bli knekket før man vet ordet av det.
 
Platebransjen reagerer som ventet. Den nekter å forholde seg til problemene DRM skaper for folk flest, og fokuserer -- nok en gang -- bare på hvordan man skal klare noe man aldri har klart, nemlig å stoppe ulovlig kopiering. Bransjen velger å fortsette med å lage problemer for dem som ønsker å kjøpe musikk, mens den bare later som om den går løs på de som driver med ulovlig nedlasting.  

Musikkbransjen, som vi kjenner den, har store utfordringer i årene som kommer. Dersom den fortsetter med å selge produkter brukerne ikke ønsker, fortjener den å dø.     

W880 -- Designmobil til fornuftig pris

Av Bernhard A. Steen - 23.feb.2007 @ 11:00 - Kommentér

Sony Ericssons nye mobiltelefon – W880 – er ganske enkelt en av de lekreste mobiltelefonene som er lansert til nå. Med en tykkelse på 9,4 millimeter vekt på bare 77 gram, er dette en telefon som kommer til å bli svært populær. Er dette selskapets nye storselger?

 


For oss som husker den første Sony Walkman, en fantastisk bærbar kasettspiller (!!!) som kostet tusenvis av kroner, er det morsomt å se hvordan Sony Ericsson nå benytter Walkman-merkenavnet på en hel rekke mobiltelefoner – med stor suksess. Mens den originale Walkman nærmest skapte et marked på egenhånd – før dette var det ingen som gikk rundt med headphones og hørte på musikk – har SE nå benyttet Walkman-logoen til å lage mobiltelefoner som også er utmerkede MP3-spillere. For øyeblikket har selskapet hele ti ulike modeller med bokstaven ”W” i produktnavnet, og ingenting tyder på at de har planer om å dempe lanseringstakten frem mot sommeren, når Apples iPhone kommer på markedet.

184649-2 Tynn, liten og lekker

W880 er den aller nyeste modellen, og den kommer på markedet neste uke. Den er under en cm tykk (9,4 millimeter ifølge produsenten – jeg må nok innrømme at jeg ikke har såpass nøyaktig linjal at jeg kan etterprøve dette) og veier bare 70 gram. Den har 3G, to kameraer, ett på framsiden for videosamtaler og ett bak for fotografering (sistnevnte med en oppløsning på ”bare” 2 Megapiksler), og den kommer med et størrelsesmessig bittelite minnekort (Memory Stick M2) med 1 GB lagringsplass. (2GB minnekort koster for øyeblikket rundt 650 kroner, større finnes ikke ennå.)

 

I motsetning til de fleste av sine Walkman-søstre, mangler W880 radio. Kameraet mangler autofokus og eget lys, og krever således noenlunde bra lysforhold for at bildene skal bli bra. Den har ikke støtte for EDGE, men håpet til Sony Ericsson er nok at 3G etterhvert blir såpass utbygd at dette ikke blir noe stort handicap.

 

Smått og godt?

Vi har hatt anledning til å bruke telefonen i noen dager. Førsteinntrykket, av designet, var sjeldent bra. Dette er faktisk en telefon som får vilt fremmede på T-banen til å spørre hvilket merke den er. Det nydelige designet, med børstet stål på fremsiden, forkrommede knapper og behagelig gumme på baksiden har imidlertid også enkelte ulemper, først og fremst at alt er så smått. Alle taster, både de foran og dem på siden (volum, Walkman-knapp og kameraknapp) er noe av de minste jeg har sett, og skjermen noe mindre enn på de fleste andre nyere Sony Ericsson-mobiler.

 

Nå skal det innrømmes at jeg ikke har de minste fingrene i nabolaget, og derfor var det med en viss overraskelse jeg oppdaget at tastestørrelsen ikke var noe stort problem – riktignok etter litt tilvenning. Øverst på fremsiden finner man navigasjonstastene som benyttes til å bevege seg rundt i menyer. I midten av denne er kvitteringstasten, og dette er faktisk den eneste delen av telefonen hvor jeg merker at det hadde vært en fordel med litt mindre tommelfinger. Andre familiemedlemmer insisterer på at dette heller ikke er noe problem...


For undertegnede er det en ting som er nokså mye viktigere enn design, og det er mulighet til å benytte mobiltelefon til å lese epost, benytte nettet og – viktigst av alt – synkronisere mot Microsoft Outlook. At den fikser de første punktene, epost og nettbruk, er ikke lenger noen stor overraskelse. Når det gjelder sistnevnte er det bare å innse at de siste utgavene av selskapets PC Suite har fått den nødvendige funksjonaliteten. Det tar ikke mange minutter å sette opp W880 slik at den inneholder alle kontakter, avtaler og gjøremål fra Outlook – og i tillegg kommer programvaren med utmerkede funksjoner slik at man kan bruke telefonen for å få 3G direkte på PCen. Denne artikkelen legges faktisk inn ved hjelp av 3G-overføring et godt stykke fra nærmeste bredbåndslinje.


Som mobiltelefon er det bare å si at denne er som Sony Ericsson-mobiler flest. Menyene er de gamle kjente, lydkvaliteten utmerket, og overhodet ingen overraskelser vil møte dem som allerede har en W-modell...


Musikkspiller

Walkman-biten, altså MP3-spilleren, er ganske enkelt utmerket. Øverst på venste siden av telefonen er det en egen oransje W-knapp, denne gjør at man enkelt kan hoppe inn og ut av musikkspilleren. Brukervennligheten er upåklagelig, man benytter navigasjonstastene på forsiden til å manøvrere frem og tilbake i musikken. Øverst på andre siden er volumknappen, en bitteliten skyveknapp som faktisk fungerer til tross for størrelsen. De medfølgende hodetelefonene er bra, og det er enkelt å plugge inn et hvilket som helst headset i den medfølgende handfree-kabelen.


Det som ikke er så utmerket, er at telefonen ikke kommer med eget adapter som gjør at man kan plugge M2-minnekortet inn i en vanlig minnekortleser. Å overføre musikk til telefonen – via USB-porten på PCen tar laaaang tid. En enkelt ”uvitenskapelig” test viser at det tar rundt åtte ganger lenger tid å overføre 1 GB musikk til W880 enn til min lille iPod.

 

Kompromisser?
Designet på denne telefonen gjør at den i utgangspunktet blir svært attraktiv for mange mobilkjøpere. Når det samtidig viser seg at Sony Ericsson ikke har gjort store kompromisser – utenom den fraværende radioen, kamera uten autofokus/lys og manglende EDGE-støtten – for å lage denne lille telefonen, skal det ikke store fantasien til for å innse at den nok blir en stor suksess.


For min egen del har noen dagers hjemlån gjort at jeg pent har vært nødt til å bestille en W880 til min frue, fordi "den kledde henne", ifølge henne, naturligvis. Dette er et problem mange vil oppleve, familiemedlemmer som plutselig føler at deres nåværende mobiltelefon er nærmest for antikvarisk å regne.
 

Joda, knappene er små. Og minst to ganger er telefonen ”blitt borte” fordi den er så smal at den ikke en gang oppdages når den havner under blader og aviser. Men W880 er en god telefon, med god programvare for oppdatering og bra MP3-spiller. Så enkelt er det egentlig. Prisen – rundt 4200 kroner på ulike nettbutikker – er nok ikke avskrekkende for målgruppen...


 

Oppsummering: Sony Ericsson W880 er 9,4 millimeter tykk, veier 70 gram og har støtte for 3G. Den har to kamera, ett i front for videotelefoni, ett på 2 Megapiksler bak for fotografering. Den har bluetooth-støtte, kommer med USB-kabel og har utmerket MP3-spiller. Standbytiden er på opptil 425 timer, taletiden på opptil 6 timer og 30 minutter. Pris: 4200 kroner hos enkelte nettbutikker.

  

 


Ti gode råd for deg som tenker på Windows Vista

Av Bernhard A. Steen - 15.feb.2007 @ 21:20 - Kommentér
Selv om Windows Vista nå er introdusert, riktignok uten de helt store ovasjoner fra testere og aksjemarkedet, er det ingen tvil om at dette er en langt, langt bedre utgave av Windows enn dagens XP-utgave. Etter lang tids bruk, har vi bestemt oss for å være snille. Derfor har vi satt sammen ti svært seriøse og gode råd for deg som kanskje ønsker å oppgradere.


184649-1

Ryktene sier at det har kostet hele ti milliarder dollar å utvikle Windows Vista. Om dette er tall som er meget, meget vanskelig å tro på, er realiteten at Microsoft i disse dager lanserer det mest omfattende produktet selskapet noensinne har laget. Windows Vista er laget med utgangspunkt i en verden som er mye mer komplisert  enn hva tilfellet var da «dagens» Windows XP ble lansert. Konkurransesituasjonen er verre enn Microsoft hadde trodd var mulig for få år siden, kravene til både sikkerhet, kontroll og brukervennlighet er så mye, mye større, og brukernes kravstorhet når det gjelder driftsstabilitet nærmest utrolig.


Som nevnt her har ikke reaksjonene på Windows Vista vært så panegyriske som Microsoft nok gjerne skulle ønske, men sannheten er at alle dagens brukere av Windows XP i løpet av ikke så altfor lang tid kommer til å bli Vista-brukere, og sannsynligvis svært fornøyde sådanne. Mange eksperter har sagt at man ikke bør kjøpe Vista før den første oppgraderingen kommer i høst, vår mening er at nye PC-kjøpere nok gjør en tabbe dersom de ikke umiddelbart velger den nye Windows-utgaven på sine nye maskiner.


 

Her er i hvert fall de ti rådene du bør følge blindt i tiden som kommer:


 
  1. Windows Vista er på alle måter langt, langt bedre enn forgjengerne. Det er således ikke tvil om at du kommer til å bli Windows Vista-bruker en eller annen gang i relativt nær fremtid. Mange IT-avdelinger kommer imidlertid til å tenke seg nøye om, og planlegge godt (med god grunn) før de setter i gang med oppgradering, Sannsynligheten for at du dermed blir Windows Vista-bruker på jobben før sommeren – dersom du ikke får helt ny PC – er dermed lav. Ikke mas på IT-gjengen, la dem skynde seg sakte. Blir du jobb-bruker av Vista i 2007, kan du regne deg som en særdeles heldig og priviligert arbeidstaker. Send IT-sjefen en hyggelig tanke, og gjerne en blomst :-).

  2. Tenker du i det hele tatt på å kjøpe ny PC privat, pass for all del på å kjøpe en maskin med minst 1 GB minne – gjerne 2 GB – ettersom dette betyr mer for kjappheten til Vista enn omtrent noe annet. Og jada, kjøp Windows Vista, ikke XP i denne maskinen. Ikke hør på dem som vil at du skal vente på nye, oppgraderte versjoner av Vista som kommer et eller annet sted i en udefinert fremtid.

  3. Er du en virkelig oppegående, krevende Windows-bruker, kommer du naturligvis til å kjøpe den mest avanserte – og dyreste Vista-utgaven, nemlig Ultimate Edition. For bedriftsbrukere finnes Vista Business og Vista Enterprise (sistnevnte krever egen avtale med Microsoft), mens hjemmebrukere kan velge mellom Home Basic og Home Premium. Home Basic er den enkleste utgaven, Home Premium penere, med funksjoner for bærbare PCer og inneholder Windows Media Center, mens Business har gode backupmuligheter. Ultimate har alt de andre versjonene har, i tillegg til mulighet til å kryptere hele harddisker. Pass på at du kjøper en oppgradering, ikke "full versjon" av Vista. Oppgraderingene er mye billigere. Og søker du litt på nettet, lærer du også hvordan du  kan legge inn oppgraderingen på en "ren" harddisk. Denne type alvorlige ulovligheter vil naturligvis ikke jeg forklare nærmere, rett og slett fordi jeg ikke vil at folk hos Microsoft skal bli altfor sure på meg.

  4. Det er naturligvis mulig å installere Vista på mange av dagens PCer. Kjører maskinen din Windows XP bra, er den nok også kraftig nok til å kjøre Vista. Men – for all del – oppgrader minnet til 2 GB før du setter i gang. Det viser seg nemlig at Windows Vista er en god del mer krevende enn XP, og at ting ganske enkelt går litt tregere på det nye operativsystemet. Det viktigste av alt er at du tar en titt innom hos microsoft.com og bruker deres «Upgrade Advisor». Den sjekker både PCen og programvaren din, og forteller ganske enkelt om hva det eventuelt er som gir deg problemer. Og skal du virkelig oppgradere, regn med at dette tar tid. Gi barn og kone beskjed om at du nå blir helt utilgjengelig en dag eller to. Og – for all del – ta «bækkøpp» av PCen din før du installerer Vista, gjerne med Norton Ghost eller lignende programmer som lager et «bilde» av harddisken din, slik at du enkelt kan gjenopprette alt som det var, dersom Vista bare gir deg problemer. Dette har jeg gjort mange ganger...

  5. Mange av oss PC-brukere har på ett eller annet tidspunkt mistet eller blitt frastjålet en bærbar PC. Én sak er å miste en PC, en helt annen er det at uvedkommende får tak i data på maskinen din. Her tilbyr Vista svært gode muligheter når det gjelder sikring og kryptering av innhold, slik at det ikke lenger er en stor katastrofe når PCen blir borte (og det er jo ikke så farlig for deg, du har jo naturligvis både backup og en regnskapsavdeling som forstår at du må ha en splitter ny og rå PC...).

  6. Er du redd for hva barna dine gjør på nettet, har Windows Vista nærmest skremmende gode muligheter til å styre hva de får lov til å gjøre. Personlig mener jeg at det viktigste av alt er å instruere og stole på barna, men er du av den mer paranoide typen foreldre, er det også mulig å logge all nettbruken deres. Tenk deg grundig om før du begynner å overvåke ungene dine. (Og uansett hvor mye du tenker deg om, pass for all del på heller å stole på enn å overvåke barna dine!!!)

  7. Vista gjør det langt, langt enklere å finne informasjon du har lagret på PCen din. Endelig har systemet fått bygget inn skikkelig indekserings- og søkefunksjoner, som faktisk virker!!! Konkurransen fra Google og Yahoo har virkelig gitt Microsoft grunn til å ha fokus på et område som forunderlig nok ikke har vært så viktig tidligere. (Bruker du fortsatt XP, bør du forresten uansett installere Yahoo! Desktop Search som gir helt utrolige søkemuligheter både i eposter og på harddisken. ) (Og neida, jeg har ennå ikke bestemt meg for om søkefunksjonene i Vista er bedre enn tilsvarende i Yahoos program.)

  8. Har du aldri vent deg til å bruke Windows XP, og får panikk fordi Vista ser helt annerledes ut enn tidligere utgaver av Windows, er det bare å sette opp det nye systemet slik at det ser ut som syv år gamle Windows 2000 og Windows Me. Ønsker du virkelig dette gamle utseendet, er du sannsynligvis ikke i stand til å få det til å fungere selv. Gi derfor beskjed til vedkommende som selger og/eller setter opp PCen om at du foretrekker at alt var som i gamle dager, og be på dine knær om at de kan hjelpe deg til å få Vista til å se ut som om det var ti år gammelt. Ikke bry deg om at alle i butikken hyler av latter bak ryggen på deg...

  9. Les hva oppegående nettsteder som Nettavisen, DinSide.no og pcworld.no skriver om Vista. De har prøvd systemet ut og inn, har masse erfaringer og brukere som er villige til å dele av sine erfaringer. Ikke les det som er skrevet av surmulende Microsoft-hatere, bare stol på meg når jeg sier at Vista er bedre XP.

  10. Tenk deg grundig om. Vista er altså langt, langt bedre enn tidligere utgaver av systemet, men som allerede nevnt; har du PC som fungerer tilfredsstillende, haster det ikke med å oppgradere. Sjansen for at du kommer til å få problemer med eksisterende maskin- og programvare er så absolutt (i nærmest skremmende høy grad) til stede. Men som sagt, kjøper du en ny PC, er det bare å gå rett på denne nye Windows-utgaven.

Tøff hverdag for nye TV-sjefer

Av Bernhard A. Steen - 08.feb.2007 @ 19:57 - Kommentér
 Mens NRK valgte å rykke opp en intern kandidat til sjefsstillingen i konsernet, valgte altså TV2s styre å ”rykke ned” sin styreformann til sjefsstillingen i et av Norges viktigste mediekonsern. 

I likhet med valget av Hans Tore Bjerkaas i NRK, viser det seg at Alf Hildrum allerede er godt mottatt både internt og eksternt. For Alf Hildrum er så utvilsomt kompetent, han har sittet i styret i selskapet i lange perioder, han har som styreleder samarbeidet svært godt med Kåre Valebrokk og har vært med på en god del av beslutningene som har gjort TV2 til den største merkevaren i Norge. Og – som Valebrokk uten videre innrømmer – i motsetning til hva han gjorde da han overtok som leder, vet Hildrum hva han går til når han blir sjef i TV 2. (Forøvrig er det morsomt å se at flere stiller spørsmål ved hvorvidt disse ”gamle menn” kan beholde TV 2s ”ungdommelige profil”. Realiteten er at selskapets rolle som det viktigste mediet for norske tenåringer er skapt med 66 år gamle Valebrokk som sjef og 58 år gamle Hildrum som styreleder. Kanskje det finnes flere i selskapet som kan litt om dette, og hjelper sjefene i så måte...) 

TV2 har gjennomgått mange endringer siden Valebrokk overtok. Han kom inn i et TV-selskap, og forlater et mediekonsern med kraftig tilstedeværelse både TV, radio og nettmedier. Han overtok ledelsen i et selskap med én stor konkurrent, NRK, og forlater et selskap med et utall konkurrenter. Valebrokk og Bernander  & co. har vært alene om riksdekkende distribusjon, Hildrum & Bjerkaas kommer til å ha en mange konkurrenter gjennom det digitale bakkenettet – samtidig med at alt som finnes av norske mediehus nå prater om web-TV. Mens forgjengerne i høy grad har slåss seg imellom om kveldene til den norske TV-seer, vet de nye sjefene at de må slåss minst like mye mot nettet og ikke minst mot internasjonale nettsteder som MySpace, YouTube og all verdens andre brukerinvolverende tjenester.
 
Alf Hildrum og Hans Tore Bjerkaas er nok de mest kompetente sjefene som noensinne er ansatt i TV 2 og NRK. De vet hva de går til, og de vet at de vil få en tøffere hverdag enn noen av deres forgjengere noensinne har hatt. Ingen av dem klarte å motstå utfordringen med å lede et stort mediekonsern i en helt ny digital tidsalder.

Utfordringene de har tatt på seg, er formidable. Januar-tallene for både TV og radio er urovekkende, når det gjelder førstnevnte så gjennomsnittsnordmannen hele åtte prosent mindre på TV enn tilsvarende i 2006. I aldersgruppen 30-39 år var tendensen enda mer skremmende, disse så 33 minutter mindre på tv i januar i år enn i fjor, et fall som tilsvarer hele 17 prosent mindre TV-titting. (Og bare så det er nevnt, fallet fra 2005 til 2006 var på fem prosent, i aldersgruppen 30-39 år på 9,4 prosent.)

De nærmeste årene har TV-selskapene store utfordringer også organisatorisk dersom enda mer av mediebruken vil foregå på nettet (noe de fleste tar som en selvfølge). De må være klare til å møte en fremtid hvor vi TV- og radiobrukere får større og større krav til on-demand-løsninger – vi vil se det vi vil når vi vil – og kommersielle kanaler vil oppleve en hverdag hvor de mest attraktive brukere kanskje benytter digital-bokser som gjør dem enda mindre tilgjengelig som reklamemottakere enn i dag. I yngre seergrupper endrer mediebruken seg til i grad å være involverende, hvor man like mye er produsent som konsument av innhold. Her har Dagbladets Blink og VGs Nettby allerede tatt solide posisjoner, mens MySpace også er et svært aktuelt nettsted for mange. Ingen har foreløpig klart å bli den norske ”YouTube”, men alle landets lokalaviser – og de store tabloidene – har planer i så måte. 

 TV 2 og NRK har vært en svært viktig del av nordmenns mediehverdag i mange år. Og i overskuelig fremtid er det lite sannsynlig at noen vil kunne true deres posisjoner som landets viktigste TV-kanaler. Det som imidlertid blir spennende er om Bjerkaas & Hildrums organisasjoner også klarer å beholde sine posisjoner når mediebruken endrer seg så radikalt som vi har sett tendensen til de siste årene.

Konkurransebildet i ”den digitale medieverden” blir bare tøffere og tøffere, og de som allerede har klart å skaffe seg mange brukere som både leser og produserer innhold, har et forsprang som blir  nokså tøft å ta igjen. Få har egentlig større muligheter til å ta igjen dette forspranget enn de store TV-kanalene. Men det innebærer først og fremst at de vedkjenner seg at det skjer kraftige endringer i mediehverdagen, og siden at de bruker alle krefter på å bli en viktig del av det digitale mediebildet.
 

De nye TV-sjefene vet nok bedre enn de fleste hvilke utfordringer de har tatt på seg. Så får tiden vise om de klarer å bygge organisasjoner som er like sentrale om ti år som de har vært de siste ti årene. Sannsynligheten for at de får en mye tøffere jobb enn sine forgjengere er veldig, veldig stor.


Bernhard A. Steen

Bernhard A. Steen er internett-gründer og strategisk rådgiver. Han har vært kultursekretær ved Universitetet i Bergen, informasjonsmedarbeider og var ansvarlig redaktør i PC World Norge i ni år. I 1997 startet han DinSide.no. Steen var administrerende direktør i Aller Internett frem til høsten 2006. Han har vært styreleder i en rekke bedrifter, og arbeider nå med nettstrategi og oppkjøp for flere selskap som ikke vil bli nevnt i denne bloggen. Han var også en av de medansvarlige for starten av NA24.

september 2008
ma ti on to fr
1
2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12 13 14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30          
             
hits